søndag, desember 09, 2007

Det er merkeleg korleis ein knytter tekst og musikk til heile kjensla, lukt, smak og ikkje minst kvar ein hadde tankane og hjartet på det gitte tidspunkt. Dette diktet av Rudolf Nilsen song pappa til meg, medan han akkompagnerte seg sjølv med gitaren – då eg var sytten og heilt knust av kjærleikssorg. Det vippar meg framleis heilt av pinnen. Både på grunn av alle kjenslene det bringer fram – også fordi det er så fint: Jeg hadde sett dig lenge, der du kom for alltid vet jeg det, når du er nær - og hadde tenkt å hilse lett og koldt, fordi jeg ennu har dig altfor kjær. Slik vilde jeg forsvare mig med kulde og også verge deg på samme vis, så alle våre nye drømme skulde som sene blomster visne inn i is. Jeg hadde tenkt.. Men da du stanset med dette hemmelige gode blikk og dette fjerne smil, jeg vet så meget om - da skjønte jeg at planen ikke gikk. Jeg tok din hånd og følte fra dens flate et varsomt strøk, det lille kjærtegn, vi bestandig brukte i en folksom gate dengang da ennu intet var borbi Men det skal jo nevnast at eg no befinn meg i vinterland, med min kjære og på ingen måte har kjærleikssorg. Vi har det berre fint, speidar etter rev med lommelykt, går tur i skogen og sit inne med teppe over beina og med vin i glaset. Fin-fint!

1 kommentar:

Sasi sa...

MISUNNELIG!

Vi hadde romantisk middag i dag....som vi åt på skift :S

hehehe...morro!

Nyt det så lenge det varer;)