onsdag, april 28, 2010

Mamma spurte pappa om han kunne beskjære kirsebærtreet. Det kunne han. Det aktuelle kirsebærtreet var det same som vi hadde begravd kattungen Oscar under. Dagen før nyttårsaften. Katten var liten, vi var triste, den var jo tross alt død.
            Etter tre begravelsar i familien iløpet av kort tid var dette den første jordfestinga eg såg faren min gråte i. Pappa er ein vaskeekte katteelskar.
            Men no var det sommar og pappa henta saga overraskande fort. Han kom attende like fort, stolt og svett. Ville gjerne ha nybakte bollar i belønning.  Mamma kunne nesten ikkje tru det. Mannen hennar var jammen flink. Ho gjekk for å sjå.
            Pappa syns mamma så tydelig hadde bedt han ”skjære ned treet”. Dette fann han ein smule besynderleg. Treet var jo igrunn ganske ungt og hadde nettopp fått bær.
            Men når mamma seier noko, har ho som oftast ikkje berre god grunn, ho har også bestemt seg. Så pappa sagde ned heile treet.
            Om dette hadde vore ti år sidan, hadde konsekvensane vore store. Mamma hadde grått hysterisk, ikkje sagt eit ord på fleire dagar og forbanna himmel og jord over evneveike ektemenn. Men no hadde ho hatt kreft, blitt frisk og alt, og uansett så klisjèfylt det kan virke, hadde ho fått perspektiv på skilnad mellom små og store kriser.
            Vi lo alle, og skynda oss å ete opp dei siste kirsebæra. Skjønt  alle var enige  om at ein stubbe er hakket meir stusslig minnesmerke enn eit blømande kirsebærtre.

7 kommentarer:

Anonym sa...

Nå skal ikke jeg rykke ut med noe særlig forsvar for meg selv. Men jeg misforsto ikke din mor. Det bare ble litt mer saging enn jeg egentlig hadde tenkt. Det tok litt av...

Anonym sa...

Nydelig, rett og slett nydelig:)
Annedi

Sasi sa...

Eg likar historia om kirsebærtreet :)

Sasi sa...

I like your story!

Sasi sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Sasi sa...

Jaja, du skjønar poenget :D
Eg blei litt ivrig når eg såg at kommentaren ikkje kom fram med det same. Shit happens.

Johanahata sa...

Herlig! jeg humrer høyt! hol?