Det var den dagen 2011 slutta.

Og eg skulle tenke på kva det hadde lært meg, dette året. Vel... Sjølve året kan vel ikkje ta æra for min lærdom iløpet av det. Men det eg har lært litt, noko av det visste eg riktignok frå før, men nokre ting har blitt enda tydeligare. Blant anna dette:

1. Hald dei nære og kjære enda tettare til brystet. Vi er så små og skjøre, alt kan skje, når som helst. Det gjeld å elske mens ein kan.

2. Å fylle 30 er faktisk heilt greit. Ingenting endrer seg, bortsett frå fleire grå hår. Og dei farga eg vekk i dag. Hadet!

3. Eg kjem aldri til å slutte å gruble mest når eg egentlig skal sove. Dagbladet kan skrive igjen og igjen at eg skal "sette av en time til å tenke på bekymringer, og når timen er over - slutt å tenke på det". Berre å drite i. Det går ikkje. Natta vil fortsette å kreve grubling frå meg.

4. Musikk vil aldri slutte å gjere meg uanstendig lykkelig, og eg gleder meg allerede til fleire konsertopplevelser i 2012.

5. Eg kan klare meir enn ett nachspiel iløpet av ett år, dette på trass av min høge alder. Eg sikter mot 3 (!) i  det neste året, og vil dermed sprenge alle tidligare rekordar.

6. Å være menneske kjennes framleis rart, spennande, overraskande, vondt, godt, skummelt og veldig, veldig deilig. La det for alltid fortsette å vere alt det!

Og sidan det er tradisjon, siterer eg Tori, som framleis er min muse i mykje, som ga meg ein av dei aller mest magiske augneblinka i mitt liv dette året, på Sentrum Scene i oktober:

Sights and sounds
pull me back down another year
I was here


Måtte det nye året bringe mykje glede til alle mine!

Bilde herfra.

Lille, lille, lille julaften;

Eg er stressa og stiv i alle musklar, har rester i hodet fra verdens slemmeste migrene på søndag og rødsprengte blodårer i auga. Men det gjer ingenting. Eg har pakka inn alle gavene, og etter en smule søvn og litt jobbing setter eg meg på bussen heim i morgen kveld. Til heimen min i Slåttebakkane, til mamma, pappa, Marte, Heidi, Rune, Leonard og Maja. Til julepynta tre, peis, varme, kos og kjærleik. Legge meg pladask i senga og sove til småfolka syns det er morgon (sikkert sånn i sekstida), stå opp til godteri og julefrokost, Askepott, Julestjernen og stress før paljettane og fjeset er på og vi sit godt plassert på ein hard kirkebenk ("Ka skal vi der?" spurte Maja når eg lurte på om ho skulle vere med tantene og bestemor i kirka på julaften. Eg sa vi skulle synge julesanger og dermed var saken avgjort; She`s in!). Til bords, til mat, til mjuke puter, mjuke smil og mjukt lys fra hundre stearinlys. Åh, lykke.

Bilde herfra.

Snö

Eg venter.

Og venter. Og venter. På at det skal bli jul. Og på at eg skal ha ein liten skapning med snøblondt hår på madrass vedsiden av meg om natta. Og på at lille mennesket skal få meg til å sjå kor fint det egentlig er med jul.

Frøkna eg skal dele rom med er Maja, herligste jenta på planeten. Lille mus som fyller sju på nyttårsaften. Som får meg til å bli stor og liten på samme tid, på samme måte som Leonard-bror lager fontene av store følelser i et tante-hjerte, på ein måte ein ikkje visste fantes.

Og desse to skal bli storesøsken i februar. Til eit nytt folk som igjen kjem til å generere ein slik kjærleik at ein blir matt av heile greia.

Å vere tante det aller, aller beste eg veit.

K-k-k-Katie!

I min sein-novemberblues fant eg igjen ein gammel venn på Spotify. Åh-åh-åh, kor eg har savna Kate Bush! Eg visste det berre ikkje før eg satt her med "The kick inside" på ørene mens eg lata som eg var godt i gang med heimelaga julegaver (haha, liksom)(men eg har laga ein, altså).

Før høstferien i 1997 kjente eg kun til Babooshka, og den var jo heilt okei. Det var før Caroline og eg fekk dra til Bergen og besøke storesøstra hennes (eg skjønner ikkje heilt korleis dèt gjekk til uten kamp, siden eg berre var 15 og hadde foreldre som var skeptiske til det meste. På generell basis. Eg skreiv muligens ein skriftlig søknad med gode argument der for-argumentasjonen alltid var mykje sterkare enn mot-arumenta. Det pleide å gå i boks). Uansett. Vi hadde ein misjon: Piercing. Eg ler litt av meg sjøl berre eg tenker på det no. Men det var alvorlige greier. Hull i navlen, på ordentlig studio. Ingen spikerpistol eller varme poteter involvert.

Caroline hadde allerede brei erfaring på området, ho hadde gjort det før og visste kor den einaste aktuelle bula befann seg. Witchy-Bitchy Beauty Spot. Det svarte huset oppe i bakken. Der überkule Henny med nålene holdt til.

Dette var på den tida eg var litt søkande i forhold til ca alt, så det var fullstendig magisk å komme inn på Whitchy-Bitchy. Eg trur eg skreiv tretten sider om det i dagboka mi når eg kom heim, men eg skal prøve å begrense meg no. Uansett, eg fekk "beroligende urter" på tunga, noko som sjølvsagt satte inn umiddelbart, så når nåla blei satt og smykket satt inn befann eg meg i total avslappa og euforisk tilstand. Liksom, da. Men eg var i det minste veldig kul, sexy og ikkje minst - gjennomhulla.

Etterpå dro vi til Benedicte-storesøsters residens i Kalfaret på restitusjon. I ein fantastisk gammel villa som åpenbart hadde blitt pussa opp av hippier. Psykedeliske tapeter i alle rom, diger hjørne-plysjsofa og teppebelagte golv. Eg låg på golvet i herlig-alternativ krepp-aktig bukse og med oppbretta genser så "operasjonssåret" skulle få kvile. Og frå høgtalarane kom Kate. The kick inside. Det var, og er framleis, ei fantastisk plate. Mykje store ord om kjærleik og livets magi. Eg elsker det. Og eg hører Caroline si stemme syng oppå Kate si; Belzebub is aching in my belly-o.

Ringen er forresten ute for lengst. Og ja, mamma blei forbanna. 

Hei, desember!

Eg kjenner deg i magen allerede. Du treng ikkje overdrive sånn for å få oppmerksomhet. Kaste regn på vinduet mitt. Få Scandic-flagget på Hotell Neptun til å stå rett ut (eg veit kva som står på det!). Og det trikset med lyn og torden etterfulgt av snøballstore hagl i går. Kom igjen. Du får nok oppmerksomhet fra før.

Men eg gleder meg til jul!

Bilde fra weheartit, som vanlig