Eg er heime, har slutta tidlig på jobb i dag. Frihelg! Bent er i Paris og eg markerer begivenheten med å gå bananas. Drikker vin sjølv om klokka berre er fire. Vasker huset med Regina på øyret. Det er lengst sidan sist, og eg kjenner at eg har savna, savna, savna å vere i hennar gode selskap. Og det var altså her den kom, den sørgelige tanken. Fra Samson;
You are my sweetest downfall
I loved you first, I loved you first
Beneath the stars came fallin' on our heads
But they're just old light, they're just old light
Your hair was long when we first met
At stjerner berre er gammelt lys er det tristaste eg kan tenke meg. Akkurat no, da. Men ein kan jo tenke at sålenge dei rekk fram i tide til å lyse for oss, så får det vere greit. Og for dei som lurer på om eg nokonsinne skal slutte å sitere Tori, Regina, Halldis Moren og Rudolf Nilsen: Nei. Eg skal ikkje det. Når eg bildesøkte "gammelt lys" for å sjå kva verdensveven meinte om saken, kom dette bildet opp. Lysekrone av globusar! Loves it!
2 kommentarer:
Gammelt lys er det fineste. Stjerner er evig, de får skinne etter de er dø, lucky ones. Og hva er stjerneskudd? Du er veldig fin! <3
i loves it tu!! jeg ønsker meg en akkurat lik lyskrone bare med alle planetene (inkludert pluto som de plutselig skal ha det til at ikke er en planet)i vårt solsystem! ...i tilfelle du kommer over en sånn lyskrone.Og egentlig er stjernene det motsatte av triste, tenk om de bare døde og ble mørke med en gang så alle glemte dem! Men de trosser all enkel logikk og fortsetter å lyse. Magisk og nydelig! :D
Legg inn en kommentar