I utgangspunktet betrakter eg ikkje meg sjølv som kvinne. Ikkje dame heller. Men no når eg om litt bikker 30 år... Bør eg slutte å vere jente? Det siste eg vil er å ende opp blant dei som kaller seg "ei sprek jente på 63" i kontaktannonser. Men "dame"? Eg føler at ei dame bør gå i drakt. Og ha kort hår. Eg eig ingen drakt, og har heller ikkje særlig kort hår. Eg er faktisk såpass patetisk at min grad av lykkelighet minker i takt med lengden på håret. Men det er nok fordi eg aldri har hatt ordentlig sveis når håret mitt har vore kort. Med unntak av pottesveisen eg hadde som ettåring. Pottesveisen stilte riktignok ingen krav til meg når det kom til verken styling eller vedlikehold, så eg trur ikkje det teller. Eg skulle ønske eg var tøff nok til å bære kort hår med verdighet og livsglede. Men eg trur ikkje det hadde gjort meg meir kvinnelig. For sjølv om eg framleis berre er jente, er eg kvinne nok.
Og eg gleder meg sånn til å lufte alle jenteskoa mine når det blir mindre vind og regn! Dei står på rekke og rad og venter spent. Eg kan faktisk høyre dei sukke i utålmodighet og lengsel etter å svinse avgarde på brustein og dingle i handa når føtene mine skal gå på gras. Snart.
2 kommentarer:
Jeg glemmer aldri kontaktannonsen jeg leste for en million år siden der en "eldre gutt" ønsket seg kjærlighet. Eldre gutt, hva er det?!
Hurra for jentesko og damedrikk!
Haha! Ja, nettopp slike annonser eg meiner. Høgdepunktet mitt i helga i gamle dager var lørdagsdagbladet sine små og vekkgjømte kontaktannonser. Dei var alltid skikkelig frekke, det var platoniske ekteskap og hemmelige møter, og alle var jenter og gutter uansett alder.
Legg inn en kommentar