Februar - stakkar.

Det kan umulig vere lett å vere februar. Grå, kald, gørr og utskjelt. Med god grunn, pardon my french.

Snøen kom med februar, og dermed også det alltid påfølgande slapset. Sjølvsagt presist tima til dagen eg skulle dra til Haugesund for å lage ny butikk. Eg brøyta fortaua slapsefri med min rosa koffert på veg til hurtigbåten. Eg hadde heilt glømt kor lenge det var sidan eg hadde satt mine bein på ein båt, og dermed også gløymt - eventuelt fortrengt - at eg ikkje akkurat er født med sjøbein. Først gjekk det strykande, og min kollega Sølvi og eg hadde det superflott med kaffi, snikksnakk og aviser. Heilt til det begynte å duve. Kraftig. Kapteinen kommenterte lett henslengt på høgtalar: - Som de kanskje har merka har vi komt ut i åpent farvatn. Jo, takk. Eg som hadde vore kald til då og hatt jakka på knea, skjerf og strikkejakke, droppa det eine plagget etter det andre, tok strikken utav hestehalen og blåste kald luft på mi eiga bringe. - Er du dårlig, sa Sølvi. Eg nikka, og kunne regelrett sjå sirkuset som føregjekk i magen. Eg såg desperat etter næraste bosspann, og hadde raskaste vegen til do innen rekkevidde. I siste liten segla vi galant til kaia og var framme. Bølgene skvulpa framleis innvendig ein time etter eg gjekk av båten.

Når vi skulle tilbake til Bergen sa eg til Sølvi at om ho skulle ta båten, skulle ho faen meg få ta den aleine. Vi tok bussen.

Tilbake til februar; ein ting skal du ha - du gjer morgonane lysare. Du burde nesten fått diplom for dèt.

Takk for lånet!