tirsdag, oktober 31, 2006

Vi har brukt nesten eitt år på å innsjå og forstå at det er verkeleg, samtidig som vi har håpa, bedt og innstendig prøvd å innbille oss at det kjem til å gå over - tenkt at det ikkje kan stemme. Men no er det her, nærare og meir verkeleg enn det nokonsinne har vore. Samtidig så mykje meir uverkeleg. Like forbanna urettferdig og meiningslaust. Kva kan ein gjer? Kva kan ein sei? Ingenting. Men eg er glad eg er heime.

5 kommentarer:

Anne Mari sa...

Og kvar einaste dag går eg og vente på at mobilen skal ringe med beskjeden. Den beskjeden eg ikkje vil ha. Det e heilt absurd å leve det vanlige livet når eit anna liv held på å ebbe ut. Og det e ingenting vi kan gjer med det. INGENTING! Snart blir det meir stille enn vanlig. Eg grue meg så grusomt til den stillheten. Det e ikkje så masse meir å seie.

Anonym sa...

Tenke på dåke begge!

Anonym sa...

nei,
det er ikke mye man kan si,
og det er ikke mye man kan gjøre.
det er vondt å kjenne seg så sjeldent hjelpeløs og nytteløs...

det er da musikken for alvor blir min bauta.
den rører ved de følelsene jeg ikke klarer å sette ord på, den tar imot min gråt og blir min trøst, den gir tanker og minner nye bein å gå på...

for den som har mulighet: lytt til Olav Stedje, og det som i mine ører kanskje er den vakreste norske sangen om vennskap og kjærlighet noensinne - eller les den her:

Venner (vi vandrar saman)

Så kvil deg no mi kjære
La kroppen din få fred
Eg ser augo dine smile
Når du stille legg deg ned
Vi har vandra gjennom dagen
Vi har saman gjeve han liv
Og når alle lydar stilnar
Slik som kviskringar i siv

Vi vandrar saman
Eg følgjer der du går
Gjev meg handa
Lat månader bli år

Så takk då for ditt ljose smil
og takk for dine ord
Lat all mi glede stige
slik som tonar frå eit kor
Og stille kjem no natta
og ditt ansikt fell til ro
Så godt å vera saman
så godt å vera to

~ Svein Dag Hauge

Monica sa...

Støtter meg til beekeepers fine ord.

Trine sa...

Åh, dåke er så fine! Musikk og venner, det er vel det som aller mest held dagane saman no.