I forhold (eventuelt " i henhold") til at eg omtrent aldri er sint, er det merkelig kor forbanna eg kan bli innimellom allikevel. Men sånn ellers, så er eg jo blid og glad og syns det er KJEMPEKJEKT at det er mandag og alt sånt der. Eg er også SVÆRT glad for at eg stod opp sju og gjekk på skulen åtte, kun for å finne ut av læraren vår var sjuk og eg strengt tatt kunne ha sove litt til. Er ironien død? Nei, det har eg ikkje sett.